Wittusen & Jensen på 1960-tallet

1960-tallet sto for en voldsom ekspansjon i Oslo. De nye drabantbyene vokste opp, T-banen ble fullført og befolkningen i Oslo økte eksplosivt.

De fleste importreguleringer ble avviklet på slutten av 1950-tallet, og i 1961 ble bilrasjoneringen endelig opphevet. Det førte til en betydelig økning i bilparken, og dermed også i biltrafikken i Oslo.

Etter hvert ble det klart at man ikke lenger kunne drive rasjonell produksjon og grossistvirksomhet i Oslo sentrum. Flere og flere større bedrifter flyttet sin virksomhet ut fra sentrum. Wittusen & Jensen hadde allerede i 1958 flyttet den grafiske produksjonen og lageret til Sagveien 23 på Sagene.

Satsingsområder

Mange av Wittusen & Jensens investeringsønsker hadde måttet utsettes på grunn av importrestriksjonene, men etter opphøret av restriksjonene ble det endelig investert i nytt produksjonsutstyr. Noen investeringer var ikke så lønnsomme, men investeringene i filmsats og offsetrotasjonspresser for snap-out blanketter var meget lønnsomme. Fotosats var lansert i Norge og i 1961 ble det første anlegget installert sammen med vår første offsetrotasjon.

Etter at produksjonen flyttet til Sagveien, åpnet det seg nye muligheter for ekspansjon. Det førte til at bøker, tidsskrifter og årsberetninger i noen år ble vårt største satsningsområde. Som en kuriositet kan det nevnes at i 1960 ble boken «Norsk Kunstnerliv» kåret til årets vakreste bok – satt og trykket av Wittusen & Jensen.

Etter å ha spesialisert oss på bokproduksjon en periode, gikk vi over til å satse på kontortrykksaker i stedet. Blankettproduksjon, som lå innenfor bedriftens egentlige forretningsområde, ble meget vellykket.

Tidlig på 1960-tallet leverte vi også våre første rive- og skillemaskiner til bank, forsikring og datasentraler.

VELLYKKET SATSING: Blankettproduksjon ble en spesialitet på 1960-tallet.

Strategiske beslutninger

Innenfor forretningsmateriell tilspisset konkurransesituasjonen seg, og lønnsomheten i bransjen sank dramatisk i midten av 60-årene. Da måtte rollene revurderes og posisjoner for fremtiden velges. På slutten av 1960-tallet ble den viktigste strategiske beslutningen for denne delen av bedriftens virksomhet tatt.

Wittusen & Jensen skulle i fremtiden være direkte selgende grossist til bedrifter og offentlig forvaltning. Vår rolle skulle være mangesidig. Vi skulle utvikle, produsere, importere, selge og distribuere kontorprodukter og annet forbruksmateriell som det økende antall norske kontorer hadde behov for. Denne strategien har vært fulgt siden, og vår nåværende posisjon som leverandør av forbruksmateriell til norske bedrifter er fortsatt sterk.

På denne tiden var det også en sterk utvikling i bruk av datamaskiner. Etter hvert gikk man fra hullkort over til computere. Dette skapte et stort behov for sammenhengende blanketter, oppbevaringsmuligheter for hullkort og tape, og maskiner for etterbehandling av blankettene.

Wittusen & Jensen løste dette ved å inngå et samarbeid med det svenske firmaet Ekonomitryck AB, i stedet for selv å investere i en stor, ny maskinpark. Dette var et stort skritt i riktig retning for bedriften. I dag benytter vi et titalls utenlandske produksjonsbedrifter som lager våre produkter.

Sentral i oppbyggingen av dette var Arne Holm, som ble salgsdisponent i 1968 og senere driftsdirektør i mange år. Han hadde en vesentlig del av æren for hele vår fremgang.

DRIFTSDIREKTØR: Arne Holm var sentral i oppbyggingen av "det moderne Wittusen & Jensen".

Fra motgang til medgang

Når det gjaldt salg av vanlig kontorrekvisita, var vi først og fremst grossister, men vi hadde også kapasitet innen direkte salg. Paul H. Jensen (3. generasjon) bygde først opp engrosavdelingen i slutten av 1950-årene, og etter et besøk i USA i 1964, der konseptet «contract stationers» var oppstått, introduserte han dette hos Wittusen & Jensen i 1965. Salgssjef Ingolf Sebjørnsen var aktiv i denne prosessen, og vi opparbeidet hurtig en stor og kjøpekraftig kundemasse innen norsk industri og handel, noe våre konkurrenter ikke var særlig blide for.

Begynnelsen på 1960-tallet startet ikke spesielt godt økonomisk for Wittusen & Jensen. Selskapet slet med synkende bruttofortjeneste på varer som økte i omsetning, og en kraftig kostnadsøkning. En arbeidsgruppe ble nedsatt for å gjennomgå firmaets forskjellige funksjoner og avdelinger. Det tok imidlertid tid å få bedret inntjeningen, og aksjonærene måtte belåne sine boliger i 1966 for å skaffe midler til fortsatt drift. Selskapet hadde betydelige vanskeligheter, men etter den tid snudde motgang til medgang, og situasjonen bedret seg i slutten av 60-årene.

Ved siden av vår grafiske produksjon opprettet vi også en stempelfabrikk, som straks ble en suksess. Systemavdelingen fulgte opp med tiden. Overgangen til «skatt av årets inntekt» i 1967 skapte en boom i gjennomskriftssystemer. Disse holdt stillingen til langt ut på 1980-tallet, da småcomputerne overtok fullstendig.

1960-årene var som sagt preget av økonomisk blomstring og store nyvinninger. Det er ingen grunn til å legge skjul på at dette også medførte økonomiske problemer, men vi greide oss gjennom disse også, ikke minst takket være vår geniale kontorsjef og økonomileder, Ove Vonheim.

GENIAL: Kontorsjef og økonomileder Ove Vonheim.

Generasjonsskifte

Det lå også klart for et begynnende generasjonsskifte på 1960-tallet. Salgsdirektør Leif Jensen, som aldri kom seg fullstendig etter sitt opphold i Sachsenhausen fra 1942 til 1945, trakk seg tilbake i 1964 og gikk bort i 1968. Hans sønn, Leif Erik Jensen, med grafisk høyskole fra København, kom inn på den grafiske siden, og ble med tid og stunder teknisk direktør, med ansvar for vår grafiske side. Odd Jensens sønn, Paul H. Jensen, var handelsutdannet og avanserte fra 1950 gjennom utenlandsarbeid til lagermann på engrosavdelingen, så til innkjøpssjef og leder av avdelingen, og senere, i 1973, til administrerende direktør.

I denne perioden ble også grunnlaget lagt for bedriftens interne utvikling, med arbeidsgrupper og driftsgrupper, som fordelte arbeidet på langt flere medarbeidere enn det som var vanlig den gang. Vi innførte det interne demokrati, og det virket.